Litteraturens løgnspråk

Ikke alle lesere og bokkjøpere er like klar over hvilket manipulasjonsapparat de er utsatt for.

I et forord til John Fantes romanVent til våren, Bandini, som han utga i den gule serie våren 1940, skrev Sigurd Hoel: «[Hva denne boka] angår, kan det være like godt å innrømme først som sist, at den neppe hører til den store litteratur».

Verdenssituasjonen og den eskalerende krigen holdt dikterne tilbake, mente Hoel, og det internasjonale litterære livet var «nede i en bølgedal». Rene ord for pengene av en av tidens ledende litterære autoriteter. Kunne noe liknende vært skrevet av en redaktør i dag, ved lanseringen av en roman og et forfatterskap? Det er vanskelig å forestille seg.

Siden Hoels tid har norsk litteratur opplevd en eventyrlig utvikling, målt i antall utgivelser, salgstall, støtteordninger og institusjoner av alle slag, men også i utviklingen av et profesjonelt kommunikasjonsspråk og formidlingsledd mellom produsenter og lesere. Ledende her var lenge de norske bokklubbene, som gjennom sin genistrek Nye Bøker fra 1976 i en trettiårsperiode ledet an i en kommunikasjonsrevolusjon, med intens markedsføring, vervekampanjer og alle slags oppmerksomhetsskapende tiltak spisset med slagord som «De beste bøkene, av de beste forfatterne – rett hjem» i folks intetanende postkasser. Mye pent kan sies om bokklubbenes betydning for spredning av norsk litteratur, men noen garantist for litterær oppriktighet á la Sigurd Hoel var de aldri.

«Best» i slagord som ovenstående betydde fra starten, og i økende grad utover, «lett tilgjengelig», «populær» og «salgbar», og man lot sjelden kvalitetshensyn gå på bekostning av utsikten til rask inntjening. Naiv.Super. (Loe), Berlinerpoplene (Ragde), Innsirkling (Tiller), Min Kamp 1 (Knausgård) er bare få av uttallige eksempler på bøker som ble refusert for utgivelse i Nye Bøker, neppe fordi redaktørene mente de var så dårlige, men fordi man ikke trodde de ville selge godt nok. I stedet slapp man fram en lavine av middelmådig krimlitteratur og annen oppskriftsprosa, ispedd en og annen forventet kritikersuksess, for å opprettholde kvalitetsimaget. «Det beste! Det beste!»

Etablerte forfattere ble hyret inn, og lot seg kjøpe, til å gi overstrømmende anbefalinger av bøker de privat kunne innrømme at de knapt orket å lese ferdig. Forlag og medier heiv seg på i etableringen av et elitesjikt av kjendisforfattere som kunne brukes til å selge alt fra aviser og ukeblader til matprogrammer på TV. Vinn-vinn for alle. De eneste som ble lidende var den betydelige delen av norsk kvalitetslitteratur som ble liggende i skyggen av mediekjøret, og formidlingsspråkets troverdighet. «Kvalitet» var fra nå av synonymt med salgbarhet. «Interessant» med medial gjennomslagskraft. «Dyptloddende», «original» eller «nådeløs» ofte noe som i realiteten var det motsatte.


Det interessante og paradoksale er jo at varene man så entusiastisk solgte var ord, samlet i bøker, og at reklamespråket, løgnspråket, som ble etablert for å få dem ut på markedet, hadde utgangspunkt i det samme norske standardspråket (inkludert nynorsk) som varen, litteraturen, ble skrevet på.

Ordene var de samme, betydningen en annen. Det foregikk, og foregår kontinuerlig, en krig i det norske språk, om innhold og valør og troverdighet i byggesteinene nasjonallitteraturen lages av.

Så lenge de to språksjiktene kan skilles fra hverandre, som forlagsfolk mener de kan, er det greit nok. En nødvendig arbeidsfordeling. Men hva om det begynner å smitte over? Om løgnspråket begynner å sive nedover i «produksjonsleddene», og selve tenkningen som ligger bak det får feste i den mest uforutsigbare instansen, forfatternes egne hoder? Er vi der ennå? Kanskje ikke. Men mange ser mulighetene.

Etter at bokklubbobla sprakk i og med bransjeavtalen av 2005, som fratok dem privilegier, har forlagene og deres ulike salgskanaler (i vår tid gjerne ett og samme konsern) igjen hovedansvaret for å få litteraturen ut til folket, og de tar oppgaven på alvor. Spissingen og målstyringen mot visse markedssegmenter og målgrupper blir stadig mer profesjonell. I virkeligheten eksisterer det i dag en kompakt mur av kampanjetiltak, slagord og ulike former for blendverk mellom den alminnelige leser og litteraturen, en mur man skal være ualminnelig interessert og/eller kvalifisert for å trenge gjennom.

Hvilke bøker som skal selge er bestemt lenge før utgivelse, ofte før manus er ferdigskrevet, og kundene, også det økende antallet som går inn i de virtuelle butikkene, skal i størst mulig grad styres mot titler man har blitt enige om. Nytt og ennå i en startfase er drømmen om å kunne initiere bokprosjekter fra bunnen, utarbeide plotideer og sjangertro oppskrifter forfatterne kan forelegges og ferdigstille i nært samarbeid med redaktørene. «Det beste! Det beste!». Språket er for lengst stivnet i faste fraser som «sensasjonell», «det alle snakker om», «a must-read» osv., eventuelt ispedd utklipte honnørord der de er mulige å finne i kritikkene.

Alt det ovenstående er selvfølgeligheter for alle med et visst innsyn i bokbransjen. Sånn det må være, sier folk. Dette er bare begynnelsen. Kanskje er ikke alle lesere og bokkjøpere like klar over hvilket manipulasjonsapparat de er utsatt for.

Men det er mot dette bakteppet jeg personlig reagerer når vi ser tendenser til at forlagsfolk prøver å kneble eller umyndiggjøre kritikere de ikke liker oppførselen til, i forbindelse med en lanseringskampanje. Kritikerne (i tillegg til små, idealistiske miljøer, tidsskrifter og undergrunnsforlag på siden av det kommersielle racet) er den eneste instansen leserne fortsatt kan stole på, og må kunne stole på, at ikke har egne økonomiske interesser ved bokutgivelser. Den eneste de må kunne tro at ikke bruker et språk infisert av løgn. Så kan man snakke om nivået på enkeltkritikere, og det varierer vel ærlig talt minst like mye som nivået på bøkene, men instansen er livsnødvendig for den litterære institusjonen. Som bremseklosser og varslere. Hvor mye vi forfattere kan mislike kritikerne enkeltvis og bok for bok, må vi innse at de er våre allierte i kampen for en livskraftig språklig kultur.

Kilde: http://www.dagbladet.no/2011/05/16/kultur/debatt/kronikk/litteratur/sosiale_medier/16550479/

Advertisements
This entry was posted in Nyheter.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s