Hva skjer hvis vi overfører begrepet fra musikkens hitlister til litteraturens verden?
Begrepet «one-hit wonder» blir gjerne brukt lett nedsettende om en musikkartist som har en, og kun en, kjempehit på hitlistene, for deretter å forsvinne.
Hvem har for eksempel hørt noe fra Los del Rio etter «Macarena»? Eller hvor ble det av Baha Men, som ga oss brølelåten «Who let the dogs out»?
Men hva skjer hvis vi overfører begrepet til litteraturen?
Forfatter og forlagssjef John Erik Riley i Cappelen Damm vil helst ha seg frabedt å bruke hit-begrepet på bøker.
– Det ligger noe kortvarig i begrepet «hit», som jo betyr slag, altså noe som er umiddelbart fengende og, ikke minst, kortvarig. Det tar tid både å lese og skrive bøker, sier han til NRK.no.
John Erik Riley.
NRK
De fleste forfattere ville være overlykkelige over å stå bak en hit-bok, i alle fall hvis de i tillegg kan komme ut av det med kredibiliteten intakt.
Kan man i det hele tatt holde mot kunstnere at de har skrevet en veldig god og populær bok? Som overalt ellers finnes det i litteraturens verden både sprintere og langdistanseløpere.
En hyllest
Denne uformelle gjennomgangen blir altså mer av en hyllest enn det motsatte, siden det ligger i sakens natur at forfatterne på vår «one-hit wonder»-liste har skrevet i alle fall èn veldig god bok.
Erlend Loes Naiv.Super.
Foto: Ramsdal, Roald/SCANPIX
Hva som er en «one-hit wonder» i litterær sammenheng, vil uansett være et spørsmål om definisjon. I vårt uærbødige og høyst tabloide tilfelle vil det bli noe sånt som:
«Forfatter av en roman som har oppnådd stor oppmerksomhet, i noen tilfeller herostratisk berømmelse, men som i ettertid har publisert lite eller ingenting, og i alle fall ikke noe verk som kan måle seg med hit-romanen, målt i oppmerksomhet.»
– Det finnes de som kaller Jack Kerouac et «one-hit wonder» på grunn av On the Road, men de kan neppe ha lest noe annet av ham, mener Riley.
Han mener Ralph Ellisons Invisible Man er et bedre eksempel.
Erkeeksemplet
Harper Lees To kill a Mockingbird (Drep ikke en sangfugl) som handler om rasisme i de amerikanske sørstatene, kan fort seile opp som erkeeksempelet på en «one-hit-er».
Boken solgte over 30 millioner eksemplarer, og ble en av det 20. århundrets mestselgende romaner. Den ble rost opp i skyene av kritikerne, og vant blant annet den høythengende Pulitzer-prisen for fiksjon i 1961.
I 1964 kunngjorde Lee at hun jobbet på en ny roman.
Harper Lee
Foto: ROBERT SUTTON/AP
– Det går sakte, veldig sakte, sa Harper Lee om prosessen den gang.
Men Lee publiserte aldri noen ny bok, og har ikke gitt intervjuer siden 1964, det siste intervjuet kan du lese her.
– Hvorfor ender noen forfattere opp med å skrive kun èn bok?
– Man vet aldri hvorfor forfattere slutter å skrive. Det er mest nærliggende å tro at de kun har noen få, viktige ting å si, og at de ikke ønsker å gjenta seg selv, tror Riley i Cappelen Damm.
NETT-TV: John Erik Riley i Bokprogrammet om sin siste roman Heimdal, California
Uautorisert biografi
I forrige uke begynte det å versere rykter om at Harper Lee i en kommende biografi skulle avsløre hvorfor hun sluttet å skrive, men ryktene ble imøtegått av den nå 85 år gamle forfatteren.
– I motsetning til hva nyere nyhetsrapporter har fortalt, har jeg ikke vitende og vilje deltatt i noen bok skrevet av Marja Mills [forfatteren av biografien]. Jeg har heller ikke autorisert en slik bok. Påstander om noe annet er falske, har hun sagt i en uttalelse.
HØR LYDKLIPP: John Erik Riley om Jonathan Franzen
Redderen i rugen
J. D. Salingers antihelt Holden Caulfield er en av tidenes mest kjente litterære figurer. Catcher in the Ryes (Redderen i rugen) beskrivelser av tenåringsangst, fremmedgjøring og opprør selger fortsatt i 250.000 eksemplarer årlig, og har siden utgivelsen i 1951 solgt over 65 millioner, ifølge Wikipedia.
Til og med den utskjelte tidligere amerikanske presidenten George H. W. Bush har kalt den «en vidunderlig bok» og har, trolig ikke med forfatterens velsignelse, listet den opp som en av bøkene som har inspirert ham.
Selv om Salinger etter hovedverket utga både novellesamling og kort-romaner, skulle det mye til for å klare å følge opp mesterverket.
J. D. Salinger
AP
Salinger kommer med på listen kun hvis man anser Franny and Zooey (1961) som en kortroman, og ikke en «ordentlig» roman.
Den mediesky forfatteren døde i fjor, 91 år gammel. Hans siste nyskrevne arbeid ble utgitt i 1965, det siste intervjuet han ga var i 1980.
I et intervju i New York Times i 1974 sa han:
– Det ligger en herlig fredsomhet i å ikke publisere. Det er fredelig. Rolig. Publisering innebærer en forferdelig invasjon av mitt privatliv. Jeg liker å skrive. Jeg elsker å skrive. Men jeg skriver kun for meg selv og min egen tilfredsstillelse.
John Erik Riley synes ikke man med rettferdighet kan kalle Salinger et «one-hit wonder».
– Mange forfatterskap har særlig en bok som fremheves og Salinger er et eksempel på det. Men de fleste som likte Catcher in the Rye, vil ha glede også av de kortere tingene Salinger har skrevet.
På sporet av den tapte tid
Marcel Prousts På sporet av den tapte tid er utvilsomt tidenes største «one-hit wonder», i alle fall målt i volum: 3200 sider fordelt over sju bind. Proust påbegynte verket, som regnes som en roman, i 1909, og holdt fortsatt på med det da han døde i 1922.
Macel Prousts
Foto: Gyldendal
Forfatter og forlagssjef John Erik Riley understreker forskjellen på en bestselger og en klassiker.
– En litterær hit kan være både en bestselger og en klassiker. En
klassiker kan for eksempel være fullstendig oversett i sin samtid, men
få oppreisning gjennom historiens gang, forteller han.
– En bok kan bli en bestselger på mange forskjellige måter, gjennom anbefalinger fra munn til munn, på grunn av gode kritikker, den kan til og med få slakt og likevel oppnå godt salg. Og så har man de bøkene som treffer tidsånden på en helt usedvanlig måte, som Erlend Loes Naiv. Super. og Knausgårds Min kamp. Men jeg vegrer meg for å kalle disse bøkene hit-er, nettopp på grunn av tidsaspektet, sier Riley til NRK.no.
Litterære «one-hit wonders»
Dette er vår uhøytidelige liste over noen norske og utenlandske kandidater:
- Jan Wiese – Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede
Wieses roman Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede fikk flotte kritikker og et stort publikum, da den kom ut i 1990. Den norske romanen er oversatt til 15 språk, og mange lesere kunne nok tenke seg en ny bok fra Wieses hånd.
- Anders W. Cappelen – Meska
Norske Anders W. Cappelen (født 1959), PR-rådgiver, forfatter og forlegger i Kommunikasjonsforlaget, vakte oppsikt med debutenMeska i 1996, «En bok om kreativ livsutfoldelse og hedonistisk dekadanse», ifølge omslaget. Ingen ny roman fra forfatteren har sett dagens lys, men i 1998 utga han derimot fagboken «Bruk pressen: håndbok i hvordan din bedrift kan bruke pressen som informasjonskanal».
Margaret Mitchell
AP
- Margaret Mitchell – Tatt av vinden
Mitchell døde i 1949 i en bilulykke på vei til en kino. Hun skrev romanen i hemmelighet etter at en kollega av henne skal ha ledd av ideen hennes om å skrive en bok.Tatt av vinden vant en Pulitzer-pris, og har solgt et titalls millioner eksemplarer. Det er også laget en ikke helt ukjent film basert på romanen.
- Emily Bronte – Stormfulle høyder
Stormfulle høyder kom ut i 1847, og året etter døde Emily, den mellomste av de tre Bronte-søstrene, av tuberkulose. Stephenie Meyers refererer til henne blant vampyrene i Twilight-bøkene, og dette skal ha gitt Emily Bronte skal ha fått en ny vår blant ”kidsa”.
- Oscar Wilde – Bildet av Dorian Gray
Tre av karakterene i Wildes eneste roman var basert på forfatteren selv. Det ble litt for mye av det gode for datidens kritikere, og Wilde holdt seg fra da av til å skrive dramatikk, poesi og noveller.
Forfatter Oscar Wilde.
Foto: Wikimedia Commons
- John Kennedy Toole – Tåpenes sammensvergelse
Romanen ble aldri utgitt mens forfatteren levde. Da han døde for egen hånd i 1969, hadde han gitt opp alt håp om å få se boken trykket. Tåpenes sammensvergelsekom ikke ut før i 1980. En “andreroman” utkom i 1989, men var egentlig skrevet av Toole som tenåring, og senere forkastet av forfatteren som umodne skriblerier.
- Sylvia Plath – Glassklokken
En trist historie følger utgivelsen avGlassklokken. Hovedpersonen i romanen, Esther Greenwood, jobber som lærling i et motemagasin i New York. Hun får et psykisk sammenbrudd, forsøker å begå selvmord, men får terapi og klarer seg. Med forfatteren selv gikk det mindre godt. Hun begikk selvmord i 1963, samme år som Glassklokkenkom ut.
- Anna Sewell – Silkesvarten
Silkesvarten handler om en hest som plages av menneskelig ondskap, til de til slutt finner ut hvilket unikt dyr han er. Sewell skal ha forklart at hun med boken ønsket å oppfordre til human behandling av hester.
Emily Bronte, portrett malt av hennes bror.
Foto: Wikimedia Commons
- Boris Pasternak – Doktor Zhivago
Pasternak vant Nobel-prisen i 1958 forDoktor Zhivago. Manuset ble i sin tid smuglet ut av Sovjet og utgitt i Italia. Pasternak døde av lungekreft i 1960, etter å ha blitt tvunget til å si fra seg Nobel-prisen.
Bokforlaget 